50 år som lovlig, men fremdeles ikke helt lov

I år er det 50 år siden det å være meg ble lovlig i Norge. Jeg kom ut av skapet 46 år etter at loven mot homofile ble opphevet. Jeg sto frem i en tid hvor det var fokus på like rettigheter og hvor man hadde fått mye mer kunnskap om seksualitet og legning. Man skulle da tro det var enklere nå. Mye enklere. Likevel føltes skapdørene fryktelig tunge å åpne, selv i året 2018.

Som homofil opplever jeg ofte å få spørsmål om når jeg skjønte at jeg var det. Til stadighet må jeg svare at det er vanskelig å tidfeste. Samtidig vet jeg at jeg i løpet av barneskolen begynner å frykte det. Frykte det(!). I en alder hvor det å passe inn er livsviktig må jeg prøve å overbevise meg selv om at skapet ikke eksisterer. Jeg er ikke en av dem i skapet. Jeg kan ikke være det.

En gutt som ikke har nådd tenårene engang føler behovet for å folde hendene på kveldstid og be om at det ikke er sant.

Men på ungdomsskolen er det ingen tvil lenger. Jeg vet at min tilstedeværelse er i et trangt, mørkt skap. Helt alene, uten mulighet til å fortelle noen. Ikke engang min fremtidige kone kan vite det, heller ikke mine barn. Om det er bare jeg som vet så kan hemmeligheten dø med meg. Jeg aner ikke hvorvidt skapet mitt er låst fra utsiden, men jeg vet det må barrikaderes fra innsiden. Resten av gutta i klassen snakker om fotball, jenter og gaming. Jeg bruker tiden på å skjule alle spor som kan vise hvem jeg egentlig er. Gutten i skapet.

I mange år passer jeg på å ikke ha knekk i håndleddet. Jeg tenker over måten jeg går på, og måten jeg snakker på. Jeg innleder forhold med jentekjærester bare for at ingen skal forstå.

Dette preger livet mitt i 10 år. For hvert år som går prøver jeg å distansere meg mer og mer fra skapdørene. Presse meg selv lenger innover i det trange skapet. Tanken på å gå tom for luft der inne er ikke lenger så skremmende.

Samtidig oppleves det som at det rives og slites i skapdørene. Det føles som om alle vil rive dem åpne. Alle skal vite hvem som gjemmer seg der inne. Jeg holder igjen så lenge jeg orker. Men når året 2018 kommer er jeg for sliten. Jeg trenger litt luft, og jeg trenger en gløtt på døra. Til min store overraskelse er det ingen på utsiden som river og sliter i dørene. Det er for det meste bare mennesker som lever livene sine og som går hurtig forbi skapet mitt med tankene et helt annet sted.

De eneste som ser på meg når jeg kryper forsiktig ut av skapet er et par øyne som forstår hva jeg går gjennom. Han har vært på samme reise. Han forstår.

Å stå frem som homofil i 2018 var ikke så enkelt som man skulle tro og håpe. Ei heller for en idrettsutøver som meg. Samfunnet har kommet en lang, lang vei, men fremdeles finnes fordommer og kommentarer som holder skapdører lukket. Og da oppleves det ekstra tungt at altfor mange mener denne saken er utdatert og ferdig vunnet. For sånn føles det ikke for alle dem som fremdeles sitter innelåst i skapet. For mange av dem er enda tanken på å stå frem skremmende og usannsynlig. Det er en av mange gode grunner til å fremdeles fronte denne tematikken, og å løfte dens viktighet i de fora man kan.

Selv om mine skapdører er åpnet for godt, betyr ikke det at man kan glemme de som sitter igjen der inne. De som fremdeles ikke våger å gløtte på døra. Derfor bidrar jeg til å åpne flere skapdører. Ikke ved å rive og slite dem opp, men ved å spre ordet om at vi er en haug med mennesker som ønsker deg velkommen om du åpner opp.